bold.blog

Makten og æren i Valencia CF - Bakgrunnen for klubbens økonomi

Skrevet af Yorgen (27/09-2012 kl. 09:56)

Forfatter: Pål Ødegaard.

Dette indlæg er skrevet af Pål Ødegaard fra Norge, som er aktiv blogger og debattør på valencianorge.no, VCFCentral og Valencia CF. Fan Chatting Room. Jeg bringer bloggen for ham herinde, da jeg har en bold.dk profil, men al kredit er til Pål.

Selvom det er skrevet på norsk, bør alle kunne læse det problemfrit. Det er lidt langt, men læs det hele - I vil virkelig få et bedre indblik i spansk fodbold og ikke mindst i Los Che.

Makten og æren i Valencia CF - Bakgrunnen for klubbens økonomi
Valencia og president Llorente er igjen i hardt vær etter at det ble offisielt kjent at Bankia går bort fra intensjonsavtalen om å refinansiere klubbens gjeld, hvor ferdigbygging av Nou Mestalla var et hovedtema. Istedenfor må Valencia begynne på bar bakke igjen, både med tanke på å få forhandlet om de allerede forfalte lånene, og med å finne noen som med penger til å gjenoppta byggingen av klubbens nye storstue. Klubbens økonomiske historie er fortellingen om alt som gikk galt, og den begynner allerede før de var i verdenstoppen for drøye 10 år siden.


HØVDINGENES MAKTKAMP

Vi må tilbake til 1992 da Valencia Club de Futbol ble et aksjeselskap. En av byens mektigste forretningsmenn, Francisco Roig, var ikke sen med å handle. Han ble den største aksjonæren, noe som ga ham kontroll over klubben. Målet hans var å gjøre Valencia til mestere, men til tross for profilerte spillerkjøp i Romario og trenere som Aragonés og Valdano, gikk resultatene dårlig. I 1997 trakk han seg som president, og overlot roret til en annen stor aksjonær, Pedro Cortés. Likevel var Roig sentral som største eier av klubben, og trakk fortsatt i trådene, og de to jobbet sammen som partnere.

Men et vendepunkt kom i 1998. En kapitalinnskytning i klubben av Roig ble erklært ulovlig, og Cortés bedro sin gamle partner, og overtok den egentlige makten i klubben da han slo seg sammen med Arturo Tuzón (nok en stor aksjonær). Sammen hadde de flere aksjer enn Roig, og sistnevnte fikk dermed ikke like stor innflytelse på klubbens drift.

Disse hendelsene kulminerte med begynnelsen på klubbens storhetstid. Los Che vant først Copa del Rey og supercupen i 1999. Deretter hentet de flere spillere uten å bruke for mye, og de fleste ble en stor suksess ; Ayala, Angloma, Claudio ”Piojo” Lopez, Gerard og Kily Gonzalez for å nevne noen. Samtidig kom andre nøkkelspillere som Mendieta, Albelda og Farinós opp fra egne rekker. Som kjent kom Valencia til to Champions League finaler med disse spillerne, noe som økte markedsverdien deres betraktelig.

I 2001 var hele Europa ute etter klubbens spillere. Trener Hector Cuper gikk til Inter. Mendieta gikk for rekordsummen €45 millioner og Lazio. Farinós til Inter for €19 millioner. Og Gerard til FC Barcelona for €35 millioner. Man skulle tro dette var fornuftig sett med dagens øyne, men salgene var lite populære blant fansen. Presset ble så stort at Cortés måtte trekke seg som president, og overlot roret til Jaime Ortí, en av Roigs samarbeidspartnere.

Cuper ble erstattet av Rafa Benitez som trener, og fansen som trodde det beste var over etter at heltene forsvant, fikk mere å glede seg over. Laget vant to ligatitler i 2001 og 2003, og vant også UEFA-cupen i 2003 etter seier over O.Marseille i finalen. Men alt var ikke vel innad. Benitez’s kontraktsforlengelse gikk i vasken, siden han ikke fikk den kontrollen over spillerkjøp han ønsket. ”Jeg ba om en sofa, og fikk en vegglampe”, var trenerens legendariske analogi til situasjonen.


SOLER’S INNTOG, TRAGEDIENS EPISENTER

En av Valencia’s største eiendomsmagnater, Solér-familien, gjorde sitt inntog i klubben, og fikk Ortí over på sin side. Nok en gang ble Roig bedratt. Ortí hadde få akjser i klubben, men fikk beholde sitt presidentverv som følge av alliansen med Juan Solér. Til slutt kapitulerte Roig, og solgte porteføljen sin for €31,6 millioner.

Solérs inntog skulle bli en katastrofe på alle tenkelige måter. Allerede oppkjøpet av Roig’s aksjer ødela balansen i klubben. Solér kjøpte akjsene for €600 pr. stykk, langt over den egentlige verdien av klubben. Det er verdt å nevne at den opprinnelige summen for aksjene kostet €40! At aksjene skulle være verdt så mye var absurd, spesielt med tanke på at klubben allerede hadde en gjeld på €120 millioner (som den gang var betydelig). Valencia ble et offer for en maktkamp mellom to finansgiganter, om hvem som kunne skaffe seg prestisjen det ga å lede byens stolthet til toppen av eliten. Den oppblåste verdien gjorde det lett for Solér å senere låne betydelige summer av lånevillige banker.

Pga klubbens sportslige suksess, holdt Solér seg i skyggen. Men i 2004 sparket han Ortí, og tok selv over. Timingen var katastrofal. I en tid hvor de fleste trodde at det bare var å investere mest mulig, om så for lånte penger, så ble man rik, startet Solér et sløseri uten sidestykke i spansk fotball (og knapt i verden!). Klubben brukte €180 millioner på spillere som stort sett var fiasko’er. Og det for skyhøye lønninger. Sportslig gikk det dårlig, og klubben falt ned fra posisjonen som en av Europa’s beste lag.

Klubben var også full av intriger og utskiftninger. Ranieri, Quique Flores og Koeman klarte ikke å gi de ønskede resultatene, og fikk fort fyken. Utskiftningene i staben ellers var også konstant, og laget fikk lide av uoverenstemmelsene mellom trenere, sportsdirektører og styret.

Solér klarte også å ødelegge et annet godt og stabilt samarbeid, nemlig sponsoravtalen med Toyota, som var verdt €3 millioner årlig. I stedet var det et mystisk selskap som het ”Valencia Experience” som prydet draktene, og skulle være verdt hele €6 millioner årlig. Men pengene uteble, og ingen i Valencia by visste hva dette selskapet drev med. Spekulasjonene gikk selvfølgelig med god grunn om at det hele var et finanssprell av Juan Solér, men fortsatt er ingenting kommet fram i lyset.

Men mesterstykket i elendig økonomisk styring gjensto. Allerede i 2004 begynte Solér å forhandle med bystyret om å få bruke en stor porsjon land i bydelen Benicalap til å bygge et fem-stjerners stadion som skulle holde 75.000 tilskuere. Planen ble annonsert to år senere, koste €344 millioner, og skulle bli lagets nye hjem fra 2010-2011 sesongen. Finansieringen var ikke noe problem, da Solér skulle selge tomta der gamle Mestalla ruver for minst €300 millioner.

Byggingen startet i 2007, men allerede halvannet år etter ble all aktivitet stoppet. Selskapet som sto for byggingen, Bertolin, hadde ikke mottatt en cent. I mellomtiden hadde nemlig krisen kommet over Europa og verden, og ingenting ble hardere rammet enn eiendoms- og byggeindustrien i Spania. Ingen ville kjøpe gamle Mestalla. Selv om tomta i utgangspunktet var attraktiv, måtte en utvikler også ta på seg kostnadene med å rive den gamle kjempen. En komplisert og kostbar affære, siden stadionet ligger midt i et tett befolket og travelt strøk. Likevel var klubben nære ved å få solgt tomta rett før krisen traff, for €320 millioner. Kjøperen senket budet sitt senere, til €280 millioner. Klubben valgte å takke nei, noe som fort skulle vise seg å være nok et gigantisk feilskjær.

Etterhvert som det økonomiske vanstyret begynte å komme for dagen, i tandem med sportslig fiasko, måtte Solér trekke seg etter et massivt press fra alle kanter. Han skjønte at han hadde blitt en paria i byen, og ville først selge aksjene sine til Juan Villalonga, Telefonica’s tidligere president. Villalonga ønsket å reise kapitalen til klubben for å få kontroll på den massive gjelden. Men Solér gjorde nok et stunt, og hindret emisjonen. Istedet ble salget av aksjene kansellert, og han valgte å heller selge de til Vicente Soriano, som midlertidig var president etter at Solér trakk seg. Alle trodde likevel at de var kvitt Solér, men da Soriano ikke kunne betale for aksjene, gikk eierskapet tilbake til Solér.


LLORENTE’S INNTOG

Så i 2009 trakk Soriano seg, og Valencia begynte en lang og smertefull prosess med å gjenoppbygge tilliten til klubben, både til fansen og bankene. Solér hadde fortsatt makten på grunn av aksjemajoriteten sin, men hadde ingen kredibilitetsvaluta igjen, og motsatte seg ikke de andre aksjonærene som satte inn Manuel Llorente som ny president, selv om han var en av Roig’s menn. Llorente hadde tidligere vært økonomidirektør i Valencia mellom 1995 og 2004, og hadde et derfor et godt rykte.

Llorente satte straks i gang med å få oversikt over elendigheten. Mange trodde først at redningen kom da ingen ringere enn Soriano dukket opp med sitt selskap Inversiones Dalport, som skulle investere €500 millioner i klubben. Llorente var ikke så naiv, og krevde bankgarantier for beløpet, noe som selvsagt aldri kom på bordet. Istedet hyret han inn Deloitte, et revisjonsfirma med fotballklubber som spesialfelt, til å gå over klubbens økonomi.

Fasiten var verre enn ventet. Gjelden var på svimlende €547 millioner. I tillegg brukte de €112 millioner per sesong kun på spillerlønninger, mens de årlige inntektene var på bare €92 millioner! De hadde altså ikke bare en enorm gjeld som snart forfalt, men de brukte også mye mer enn de tjente!

Llorente’s første trekk var å rydde opp i eierskapet av klubben. Selv om Deloitte og den spanske nasjonalrevisoren sa klart ifra at VCF’s aksjer var verdt nøyaktig €0, klarte Llorente med et lån å kjøpe ut Solér en gang for alle.

Det klarte han ved å få til en avtale med Bancaja, som lånte pengene til fondet Fundació Valencia club de Futbol, og dermed kjøpte ut Solér, uten at sistnevnte tapte penger.  Trekket var (og er fortsatt) kontroversiellt, siden klubben dermed i realiteten skyldte enda mer penger. Men det var nok likevel nødvendig, slik at styringen dermed ikke lenger ble så preget av maktkamp mellom enkeltpersoner. Fundació c.d.Valencia besto av (hovedsakelig) Bancaja og av de valencianske provinsmyndighetene.

Dermed var det i realiteten en bank som eide klubben, og selv om et stort problem ble løst med Solérs sorti, satte banken harde krav for å kutte ned på utgiftene, slik at de fikk betalt ned på €240 millionerslånet Valencia hadde til banken. Dermed ble klubbens viktigste spillere solgt på rekke og rad. Villa gikk for €42 millioner, Silva for €33 millioner, og Mata året etter for €30 millioner. Like viktig var det at flere spillere (slik som Marchena) gikk, selv om disse salgene ikke hadde store overgangssummer. Grunnen var de skyhøye lønningene de hadde.

De brakte også inn ukjente (og lønnsmessig billige) Emery inn som hovedtrener, og klubben klarte til tross for flukt av stjernespillere å kvalifisere seg årlig til Champions League, noe som var uvurderlig for å holde klubben flytende.


TO SKRITT FREM, OG ETT TILBAKE

Sakte, men sikkert kom gode nyheter i mediene. Først fikk de sponsorkontrakt med Unibet, noe som ga €6 millioner årlig (selv om noe var øremerket lønninger på utenlandske spillere). Så byttet de ut Kappa som utstyrsleverandør med Joma, og gikk dermed opp fra litt under €2 millioner til €4 millioner årlig. I tillegg forlenget de avtalen med Nike til €1,5 millioner.

I likhet med mange andre klubber spilte de en stund uten draktlogo, da de etterhvert mistet Unibet som hovedsponsor. Men Llorente fisket inn det kinesiske solenergiselskapet Jinko Solar, som innbringer rundt €3 millioner årlig. Presidenten håper også at kineserne kan bli interesserte i å utvide samarbeidet, og har satset hardt i Kina når det gjelder markedsføring.

Driftsmessig begynte Valencia å tjene penger igjen i 2009/2010 etter at lønnsbudsjettet har blitt redusert med ca 21% i forhold til året før. Her er det verdt å merke seg at administrasjonen også ble slanket, og president Llorente senket også sin egen lønnspost. Bl.a. gikk den dyktige økonomidirektøren Javi Gomez, som hadde fungert som en rasjonaliseringsekspert (det siste han gjorde var altså å rasjonalisere seg selv, og jobber nå med å bistå gjeldstyngede klubber som ansatt hos det spanske fotballforbundet).

President Llorente tok også parti med de to store når TV-avtalen nylig ble reforhandlet. Den skjeve fordelingen, hvor Real Madrid og FC Barcelona tar brorparten av alle pengene, har høstet massiv kritikk fra alle hold. Men Valencia ville nok tapt om de andre klubbene skulle fått en mere rettferdig avtale. Dermed gikk de her mot sine sportslige ambisjoner om å nærme seg gigantene, men hadde nok ikke noe valg om de skulle beholde de rundt €54 millionene avtalen innbringer klubben.

Llorente gamblet også ved å forlenge et lån hos Bancaja, og håpet at de ville finne en kjøper til gamle Mestalla innen det nye lånet forfalt. Prisen er de nevnte €15 millionene i årlige rentekostnader.

Like før nytt valg av president i klubben skulle stå, kom Llorente med meddelelsen om at klubben hadde forhandlet fram en avtale med Bankia (en fusjon av flere kriserammede banker, også Bancaja) om finansiering til å bygge ferdig Nou Mestalla, samt å refinansiere gjelden etter dagens renter (som er betydelig lavere enn da lånene ble inngått). Banken skulle få eierskap i Mestallatomta, treningsanleggene (som også skulle fornyes), og i tomtene på og rundt nye Mestalla. Spekulasjonene gikk om hvordan den nye avtalen var, uten at mange detaljer ble offentliggjort. Presidenten selv forsikret om at den var bindende, og ikke bare en intensjonsavtale, og ble gjenvalgt til to nye år. Nye Mestalla skulle gjenoppta byggingen i oktober inneværende år, og stå ferdig til 2014-2015 sesongen.

Men folk ante at det gikk den veien høna sparket igjen når Bankia måtte reddes, og staten kjøpte seg inn. De sparket direktøren som hadde inngått avtalen med Valencia. Likevel gikk månedene uten at de benektet avtalens eksistens. Helt til forrige uke. Da kom den endelige bekreftelsen på at Bankia ikke vil gå god for avtalen. Det betyr at den reelle gjelden kan være tilbake på rundt €360 millioner (et tall det er umulig å si er det faktiske), fra rundt €230 millioner.

Det betyr at Valencia må finne andre måter å finansiere nye Mestalla på. I tillegg må de også refinansiere gjelden sin, noe de fortsatt kan få til med Bankia, pga at de kan forhandle uten å blande inn andre parter og stadionproblematikken. Med andre ord, en ren refinansiering av gjelden.

Når det gjelder finansiering av Nou Mestalla, håper Llorente at Jinko Solar vil være interessert. Det er ihvertfall enklere for den kinesiske solenergi-giganten å få innpass i prosjektet, uten å måtte forholde seg til mange tredjeparter. Derfor har spekulasjonene om Jinko Solar Stadium (salg av navnerettighetene til storstuen), og planene om å dekke fasaden med solpaneler skutt fart igjen.

Fadesen med Bankia har likevel gitt Llorente lavere prestisje, og senest i går kom Fundació Nou Mestalla med et krav om at presidenten må gå av, da de ser ham som hovedansvarlig for at avtalen ikke gikk veien. Eierskapet i fondet er likevel så lite at det neppe får særlig mye å si. Men at de vil gå rettens vei for å få ham fjernet tyder på at kampen om makten i klubben igjen er i gang.

GRUNNMUREN TIL EN NY STORHETSTID?

Nou Mestalla vil dermed fortsatt stå brakk på ubestemt tid, og et salg av den nåværende virker lengre unna enn noen gang ettersom eiendomsmarkedet er helt dødt. Klubben valgte også å ikke selge sine beste spillere før denne sesongen, og satser heller på nye Champions League-inntekter for tette hullene. Samtidig ser man tendenser til at klubben så smått begynner å satse på markedsføring både i og utenfor Valencia by, hvor bl.a. den nye nettbaserte TV-kanalen VCFPlay er lansert.

Det har også blitt satset stort på ungdomsakademier, både i Valencia, men også i utlandet. Målet er å ale opp nye talenter som kan bli viktige aktiva både sportslig og økonomisk i framtiden. Forhåpentligvis skjer det også noe i forhold til profilering og salg av merchandise til utlandet, et punkt hvor klubben ligger lengre bak enn noen andre i samme målestokk. Kort sagt gjør klubben hva den kan for å generere inntekter uten å måtte investere for mye. Det kan hende Valencia med tiden kan bygge opp noe stort, tvunget som de er til å bry seg om hver minste detalj for å få det til å gå rundt.

Det gjenstår å se om det er nok. Los Che er helt avhengige av å nå Champions League pga inntektene det gir. Om de ikke klarer det, er Llorente helt nødt til å finne en bank eller investor som kan hjelpe de med den på nytt akutte gjelden. De er det få av i dagens Spania. Presidenten har senket Solér’s ufattelige gjeld betraktelig, men mye gjenstår fortsatt før klubben kan komme i nærheten av å friskmeldes.

Llorente gjentok senest i dag, under offentliggjøringen av sponsoravtalen med MSC Cruise Lines (som forlenges for en hittil ukjent sum) at det er ro i rekkene, og ingen umiddelbar grunn til bekymring. ”Snart løser skyene seg opp, og vi vil seile inn i en god havn”. Aksjonærene og bankene vil nok ha mere enn analogier til seiling. Men det kom også godt nytt fra revisoren Wyman, som i dag la fram rapporten over statusen i det spanske bankvesenet. Den sa at tilstandene var bedre enn ventet. Valencia’s gjeld må reforhandles med Bankia, og akkurat denne nyheten kan lette arbeidet. Ikke minst fordi Bankia i praksis er drevet av den spanske staten, som igjen blir styrt av EU. Spørsmålet er den nye renten. Allerede i dag betaler Spania 6% på pengene de låner fra utlandet, og kursen blir neppe lavere for Valencia’s del. Derfor håper alle at Llorente har et ess opp i ermet med. Nemlig en investor som er seriøs og faktisk HAR penger å låne bort til en gunstig pris. Hvis ikke går det mot et nytt garasjesalg av nøkkelspillere for å holde skuta flytende.

En ting er ihvertfall sikkert. Det er aldri kjedelig å følge Los Che, selv om det ikke blir titler hver sesong! Måtte fremtiden bringe både sportslig og økonomisk lykke! AMUNT!